Toten, industrien og menneskene

Næringsvirksomhet, råvarer, teknologi og energi

- en introduksjon

Området Toten er et stort område, har tidligere strekt seg fra Fåberg til Feiring, men er i dag navnet på landskapet som omfatter godt 28 000 innbyggere i Østre og Vestre Toten kommuner. I dette landskapet har menneskene gjennom mange tusen år levd og virket ut i fra det de har henta ut i fra jorda – kombinert med utvikling av teknologi og energi for å livberge seg – og få et overskudd. I flere perioder og for ulike produkter har dette vært satt i større system og levert produkter til et større, eksternt marked. Dette har og krevd større omsetningsledd, kommunikasjonssystem, kapital og ekspertise innen ulike arbeidsfelt.

Ved å bli kjent med industrihistoria er det mulig å forstå hvordan menneskene har livberga seg på Toten i mange tusen år, og man kan se veger videre innen næringsutvikling i regionen. Begrepet innovasjon er viktig; produktutvikling og nyskaping går hånd i hånd med normal produksjon i sunne bedrifter/produksjoner. Når overskuddet ikke lenger går tilbake til bedrifta, men blir henta ut, blir bedrifta sårbar og mindre tilpasningsdyktig for framtida. Dette finner vi i historia og vi finner det i vår egen samtid.

1. Industrien på Toten kan i hovedsak deles inn i to typer produksjoner:

1a knytta til primærnæring (brenneri, trevare, møller, pottemakeri, teglverk, melkefabrikken, kålrot-pakkeri, bakeri).

1.b knytta til metall/teknologi/prosess (jernbarrer, ljåsmia, fyrstikkfabrikken, ammunisjonfabrikken og i dag industriparken på Raufoss). Eilert Sundt omtalte området ca 1860 som Norges mest industrialiserte bygdelag. Dette er en viktig samtidig kilde for oss i ettertid: den forteller hvordan den tidens samfunnsforskere oppfattet næringslivet. En sammenligning her kunne være nyttig: Hvordan omtaler nåtidens nasjonale samfunnsforskere området?


2.
Geografisk kan vi dele inn industriområdene:

2a industrien knytta til råvarer fra jordbruket kombinert med energi (kvernkall, stamper, møller) vokste fram i kjernepunkt langs elvene: Hekshus, Lenaelva og Hunnselva, men og langs alle bekker store nok til å gi litt energi, gjerne kombinert med vadesteder, seinere bruer med transportårer på tvers.

2b Husflidsproduksjonen som foregikk i hjemmene var egentlig ikke knytta til lokalisering, men vi ser at det vokste fram egne grender/slekter med stor konsentrasjon av knivmakere, klokkemakere, blikken-slagere, hattemakere, vevere og lignende. Det er tydelig at her har det vært stor påvirkning lokalt, med spredning direkte i nabolaget i ulike nettverk.

2c Metallindustrien etter den industrielle revolusjonen har et noe annet preg, har større og mer kapitalkrevende enheter. Disse er ikke lokalisert hit til Toten ut i fra lokale råvarer, men ut i fra andre faktorer: energitilgang, kompetansemiljø innen metall, avstand fra Sverige/Oslo, kommuikasjonsårer – og eiendommer – samt at vi her ser at gründermiljøet er viktig.

 

3. Historisk har vi mange ulike perioder. Den første industriperioden er knytta til folke-vandringstida med omfattende jernutvinning på Sør-Åsen og Vest-Åsen og i middelalderen i de samme områdene. Da vokste det fram høvdingseter og omfattende transportsystem sørover med høy-kvalitet jern.

Den neste industriperioden for Toten var utpå 1700-tallet, da en del husflidsproduksjon ble satt inn i større system og utviklet seg til å bli omfattende næringsvirksomhet – kombinert med primær-næring enten som husmann eller jordeier: totenklokker, kardeproduksjon (Vardal), gjørtlere, vevere, hattemakere). I Gjøvik hadde glassverkene sin store periode (Biri Glassverk 1766, Gjøvik Glassverk 1807) – og disse brakte inn ny kunnskap til regionen om industrialisering/produksjon satt i system på ny måte.

1800-tallet kan vi dele i to hovedbolker: før og etter den industrielle revolusjonen. Hamskiftet i landbruket kom tidlig på Toten, man produserte et overskudd for å selge/bytte til eksterne markeder gjennom flere hundre år. Særlig omleggingen til potet fra korn kombinert med lovgivningen som regulerte brennevinproduksjonen fikk store følger. Brenneriene vokste fram som den nye trenden med samvirke innen primærnæringa utover mot midten av 1800-tallet. Mye av håndverksproduksjonen fra 1700-tallet holdt seg godt utover mot slutten av 1800-tallet, da storindustrien og emigrasjonen endret arbeidsmarkedet.

Ut i fra håndverkstradisjonene innen metallbearbeiding vokste det fram flere fabrikker langs Hunnselva, som ble kjerneområdet i industriutviklinga – kombinert med Kapp Melkefabrikk (1889). Aksen langs Hunnselva ble veldig viktig i den innovative og omfattende industrialiseringa på Toten/ Gjøvik.

1900-tallet ble prega av de store, tunge industriarbeidsplassene langs Hunnselva. Kombinert med disse vokste det og fram utallige mindre bedrifter som har supplert produksjonslivet på Toten med sin nisjeutnytting og stor fleksibilitet. Det å leve i skyggen av trygg primærnæring med et innovativt miljø innen ulike produksjoner, kombinert med de store industrigigantene langs Hunnselva, har gitt god grobunn for mange mindre industribedrifter. Disse har vært ganske stabile gjennom hele 1900-tallet. Kombinasjonsarbeidsplassene for hver familie/produksjonsenhet har utviklet god fleksibilitet og tilpasn-ingsevne.

Offentlige støtteordninger utviklet fra 1970 og framover har ikke hatt særlig stor virkning for storindustrien, men har vært en starthjelp i mange mindre etableringer – og gitt flere bein å stå på for mange.

Etter 2000 har det vært flere av de gamle moderselskapene som har hatt store omveltninger og store utfordringer (Mustad, Raufoss AS) for å komme over i ny struktur tilpasset verdensmarkedets strukturendringer. Eksportindustrien er særskilt sårbar når den norske økonomien er sterkt, men så langt ser det ut som om produksjonsmiljøene lever videre, om enn i ny eier/produksjonsstruktur.

 

4. Ulike kommuniksasjonsårer knytter produsenten til markedet. Varer har blitt frakta på Mjøsisen med hest, med føringsbåter, seinere dampbåter, med jernbane (fra Eidsvoll i 1854, seinere fra Hamar via Mjøsa, og tilslutt fra 1902 med Nordbanen til Gjøvik). Landevegstransporten med bil har den seinere tida tatt over det meste, og Toten har i dag flere av landets største langtransportselskaper, som knytter Toten til resten av verden.

 

5. Energikilder Håndkraft har vært det bærende gjennom flere tusen år, og det har vært god tilgang på arbeidskraft i den eiendoms/næringsstrukturen som har vært på Toten. De første bekkekvernene kom trolig på 1300-tallet, den eldste dokumentasjonen vi har på Toten er i Bruflat noen år etter svartedauden, om lag der den nye kopien er i dag. Vasskrafta ble utnytta optimalt. Fra å ha vertikal aksling på kvernkallen ble det utover på 1600-tallet utviklet større vasshjul med horisontal aksling som åpna opp for sagbruk, møller, stamper m.m. i elvene. Industrien måtte derfor ligge like ved elva for å få overføring.

Dampkrafta endra noe på dette ut over midten av 1800-tallet. Dette gjorde at bedriftene kunne etableres utenom elvene om man hadde god tilgang på køl/torv. Dette endret seg lite før den elektriske krafta kom, først introdusert på Raufoss som belysning inne i den nye fabrikken i 1896. Det tok ca 15 år før dette ble utnytta fullt ut som kraft i produksjonen, nok en gang – avhengig av nærhet til elvene og de lokale kraftverkene.

Utover på 1900-tallet tok den elektriske krafta snart over totalt, og kombinert med olje er enerådende som energikilde i industrien.

Toten økomuseum v/Torveig Dahl

 

Programmering og web design levert av Maxus Media & Sowftare v/ Sven Ryen