Smedshammersmia i et større historisk perspektiv

 

Før i tiden var det meget overtro forbundet med smeden og hans yrke. Det kunne synes å være noe overnaturlig med smedens kraftige skikkelse, de sprutende gnistene og tingene som formet seg under hans påvirkning. Bløtt stål kunne han gjøre hardt. Veien var ikke lang til å tillegge ham evner til å betvinge sterke krefter, onde og gode, som fantes over alt. Noen så på ham som en mellomting mellom Vårherre og Fanden. Han kunne mer enn sitt fadervår som det ble uttrykt. Eksempelvis fortelles det om en smed ved Brusveen fabrikker i 1830-årene, Grindstad het han visst. Han skulle være i besittelse av "svarteboka". Det ble sagt at han "kunne gå gjennom låste døre uden nøkle".

Et av våre folkeeventyr forteller om "smeden som de ikke turde slippe inn i helvete". Denne smeden hadde gjort kontrakt med fanden at han skulle høre ham til om sju år, imot at han i mellomtida skulle bli mester over alle mestre. Imidlertid forpurret Vårherre de planene. Han gjorde seg en tur innom smeden. Mora til smeden var der hun også, gammel, skral, kroket og rynket. Vårherre la henne i smiavlen (essa) og smidde en deilig jomfru av henne (en kunst nok mange kunne tenke seg i dag også?). Smeden som jo var mester over alle mestere ville ikke være dårligere, men den kjerringa som han prøvde seg på brant opp, som rimelig kan være. Allikevel var smeden så glup at han lurte fanden flere ganger, slik at denne ikke turde slippe ham inn i helvete.

Mustad og søn

De fleste gårder hadde egen smie før i tida. her ble det smidd til husbehov, det vil si reparasjoner av redskap og utstyr. Skulle det smies låser, ljåer, ploger, beslag av finere kvalitet osv. måtte en ty til spesialisten. Spesialiseringen innen smedyrket er meget gammel. Antakelig var det i forbindelse med utbyggingen av jernverkene på 1500-1600-tallet at de vassdrevne hamrene kom i bruk. Men det var nok på 1800-tallet at utviklingen skjøt fart.

Her i distriktet var det Hans Skikkelstad som først utnyttet vasskraften i Hunnselva som drift av mekanisk industri. Skikkelstads bedrift besto mellom annet av valseverk, trådtrekkeri, og et spikerverk (spiketklypper). Det hele ble drevet av fire vasshjul. I valseverket valset en flatjern for spikerverket. Spikerverket besto av ei spikersaks. Saksens mekanisme var enkel. Den øvre saksekniv ble løftet opp og ned av fire knagger på vasshjulstokken (akslingen). Den klypte dermed fire spiker pr. omdreiing av vasshjulet. Flattjernet ble varmet i en ovn ved siden av saksa. For å få spikrene spisse, vrikket klipperen flattjernet skiftevis fra høyre til venstre for hvert klypp. Spikerhodet ble stuket med en håndhammer i en egen operasjon.

Skikkelstad døde i 1843 og svigersønnen Ole Mustad overtok bedriften. I 1847 ble det installert en engelsk spikermaskin som både klypte og stuket hodet på spikeren. Utviklingen fortsatte, det ble investert i stadig mer avanserte maskiner. I 1855-60 var produksjonen steget til atskillige spiker pr. år.

Smia på Rødfos

Eieren av Rødfos gård med sag og mølle tok i mai 1855 opp et lån på 1200 spesidaler. Månedslønna for en smed den gangen lå mellom 5 og 10 spesidaler. Den 1. desember samme år ble det avholdt en branntakstforretning på gården Rødfos forlangt av eieren Nils Olsen Rødfossen over en oppført spiger- og ljåsmie. Assuransetaksten var på 650 spesidaler. Nils Olsen trengte altså penger til andre ting enn bare smia. Noe ble vel brukt til innkjøp av materialer og graving av kanal, men mye tyder på at den økonomiske basisen for smia (og garden) var dårlig. I smia var det to hammere som ble drevet av et vasshjul. Det var klargjort for en tredje hammer som enda ikke var montert. De to hamrene benevnes som en spiger- og en rokhammer. Spikerhammeren var trolig ei saks for klypping av spiker. Når en ser Rødfoss-smia opp mot Ole Mustads fabrikk med dens kapasitet og metoder, skjønner en at å satse penger på spikerproduksjon mildt sagt måtte være et prosjekt med høy risiko.Oppe i Skansen i Vardal, under gården Aandalen, var det også spikerproduksjon i annen halvdel av 1800-tallet. Etter noen år måtte produksjonen gis opp da de ikke kunne konkurrere med de tidsmessige maskinene til Mustad. En må regne med at spikerfabrikasjonen på Rødfos fikk sitt endelikt av samme årsak og at ljåproduksjonen snart ble enerådende.

Ljåtyper

Navnet rokhammer som forekommer i branntakstforretningen kan være en feilskrivning. Skal det være kokhammer? Når en sveiste eggstål på "jern" (innlagt eggstål) sa en at en kokte jern og stål eller "å koke ti". Det er rimelig at den hammeren en brukte til denne operasjonen, ble kalt kokhammeren. Skal vi av dette slutte at Smedshammerljåene hadde innlagt eggstål?

Den gamle og mest brukte ljåen til langt ut på 1800-tallet var tynsleljåen. Den var laget av billig stål av varierende kvalitet. Ved gjentatte oppvarminger i esse fyrt med trekull, fikk stålet en viss oppkulling i overflaten, noe som gjorde at det ved bråkjøling tok herdig i overflaten (settherding). Selve eggen ble kaldsmidd så og si ferdig tilbruk. Slipestein var ikke nødvendig. Det var tilstrekkelig med bryning. Slipesteinen er et forholdsvis nytt verktøy. Den kom i bruk på 1700-tallet. Tynsleljåen sto i ca. en dag, så måtte eggen kaldsmies på nytt

Det var et stort framskritt kvalitetsmessig da man begynte å "legge inn" eggstål av jevn god kvalitet (ca. 1% carbon), egnet for herding. Disse ljåene med gjennomherdet eggstål kunne ikke kaldsmies. Eggen måtte slipes. Å lage en slipljå med innlagt eggstål krevde fagfolk. Dette kan være årsaken til at det var så mange svensker involvert i ljåproduksjonen på Rødfos. De fleste kom fra Dalarne. Noen hadde arbeidet i Mora, som er en ny by med tradisjoner i det å lage eggverktøy. Et spørsmål reiser seg: Hadde Smedshammersmia med sine tidlige kunnskaper om "innlegging av stål" stor/avgjørende betydning for den store knivproduksjonen som utviklet seg i Vestre Toten?

Arbeidsdagen

Arbeidsdagen i smia var lang, en arv fra bondesamfunnet. Før klokka fem om morgenen var antakelig smedene allerede på vei til arbeidet. Om våren, når tåkedisen lå over den stille elvedalen, kunne de nok høre orrfuglenes buldring når den søkte utløsning for sine urgamle drifter. Karene hadde mange og lange pauser i dagens løp, med god tid til prat og saftige historier. Førdugurd mellom 7 og 8, dugurd mellom 10 og 12, middag mellom 3 og 4 og eftasverd klokka 6. Først klokka halv åtte om kvelden var arbeidsdagen slutt. Kanskje la de verktøyet i kors før de gikk, for å hindre at fanden brukte smia om natta. Dette kunne frarøve smeden hans krefter dagen derpå. Smedene var nok rimelig svarte etter en dag ved essa, og det var nok så som så med vask og personlig hygiene den gangen. Forholdene lå ikke så godt til rette heller. En smed fortalte at han brukte å vaske seg bare hver søndag. "Men hvordan ser sengklærne ut da", var det en som spurte. "Sengklærne, jo, jo, men du skulle sjå kjerringa du" svarte smeden. Verre var det med han som ikke vasket seg i det hele tatt, allikevel var han ren på pekefingeren.

Marked og konkurranse

Det var et stort marked for ljå på 1800-tallet. Så stort at hele bygdelag spesialiserte seg på denne produksjonen. De største kraftsentrene her i landet var Tinn, Hol/Geilo og Hornhindal. Eksempelvis var det i Hol hele 14 ljåsmier på 1800-tallet. De første slipljåene ble produsert etter 1860 og vasshammere kom ikke i bruk før i 1880-90-åra. Framsynte og dyktige ledere og fagfolk skapte levedyktige firma som Brusletto og Øyo.

Tinndølsmedene skal ha vært tidlig ute med slipljåer. Også her var det mange ljåsmier i drift, 10-12 stykker. Årsproduksjonen pr. smie kunne komme opp i 10 000 stk. Dette sier noe om markedet. Den første vassdreven hammeren ble montert ca. 1870.

Hovedmarkedene for de overnevnte smier var oppe i dalene samt på Sør- og Vestlandet. Her på Østlandet ble det nok også produsert ljåer flere steder, men ikke i så stor utstrekning som i de tidligere omtalte bygdelag. Et eksempel er Årdal Bruk på Løten som ble etablert i 1842. Dette var også til å begynne med ei spiker- og ljåsmie. Ljåproduksjonen beskjeftiget den gang seks smeder. "Smedene var så og si alltid svenske. De kom oftest fra Dalarne", går det fram av Årdal Bruks historikk. En av disse smedene var Ole Erikson, han som senere ble en viktig person for Smedshammersmia.

Sammenlignet med andre smier var Smedshammersmia antakelig tidlig ute både med slipljåer og vassdrevne hammere. Utgangspunktet var bra, men...   
Fra 1870 og framover hardnet konkurransen. Nye store fabrikksmier som Brusletto, Øyo, Kverneland og noen andre gikk seirende ut av konkurransen. Med slåmaskinen krympet markedet atskillig. Det var ikke plass for de små foretakene lenger.

Slutten på Rødfos

Smedshammersmia brant 31. mars 1870, men ble bygd opp igjen samme året. Rødfos Fyrstikkfabrik kjøpte både Rødfos gård og eiendommen Smedshammer  med ljåsmie i 1873. Smeden Franz E. Mjøberg forpaktet smia, men døde i 1879. Med ham dør lyden fra smihammere på Smedshammer ut for godt. I 1885 ble smia tatt ned.

Smedshammersmia hadde nok et gunstig utgangspunkt rent teknisk. Utviklingen ble hemmet av de hyppige skiftene driver- og eierforholdene. Omstendigheter som kunne ha tiltrukket en kreativ, fremsynt personlighet, var ikke tilstede. Annen virksomhet langs Hunnselva og ellers i distriktet kunne nok tilby større utfordringer, muligheter og fortjeneste for begavede mekanikere, smeder og andre dyktige personer enn Smedshammersmia  var i stand til. For den siste eieren av smia, Fyrstikkfabrikken, var det selvsagt fyrstikkene som ble prioritert.

Noen etableringer i distriktet på 1800-tallet:

  • Mustad fabrikker, etablert i 1832

  • Vardal Tresliperi, etablert i 1869

  • Gjøvik tremasse, etablert i 1875

  • Hunton Bruk, etablert i 1879

  • Fyrstikkfabr. Rødfos Verk, etablert 1873

Smedshammersmia hadde nok også en ikke ubetydelig produksjon av knivblad, skal en dømme etter de funn som er gjort på smietomta. Årsaken til at den store knivproduksjonen i bygda ikke ble industrialisert, skyldes nok også etablering av annen industri. Altså samme resonnement som for smia. I Sveriges knivdistrikt, Mora, var imidlertid situasjonen en annen.

Tanker og oppsummeringer

Smedshammersmia var den første industrielle mekaniske virksomheten på selve Raufoss. Den håndverksbaserte knivproduksjonen i Vestre Toten oppsto omtrent samtidig, men fikk atskillig lengre levetid enn ljåproduksjonen. Rødfos Fyrstikkfabrikk fulgte i smias kjølvann. Rødfos Patronfabrik sørget for at det tekniske miljøet kunne fortsette framgangen fram til dags dato. Eventyrlig er et ord som trygt kan brukes om den industrielle utviklingen som er avlet av selve Patronfabrikken og firmaene som fulgte etter.

Viktigheten av at innbyggerne føler tilhørighet og får rotfeste på stedet der de bor, er avhengig av at de kan finne fellesnevnere å samles om. Viktig i denne sammenhengen er den historiske bakgrunnen. Historien og andre samlende faktorer er med på å skape en lagånd til nytte for bedrifter, annen virksomhet og kommunen generelt. Flere og flere innser kjernen av sannhet i Wergelands ord: "Den som ikke er interessert i sin fortid, har ingen framtid". 

Historisk senter. Raufoss ASA. Rolf Holmen

Relevante bilder

Programmering og web design levert av Maxus Media & Sowftare v/ Sven Ryen