Sementindustri

kalkbrenning på Toten


I Osloforkastningen er det betydelige forekomster av bergarter fra kambrosillurisk tid. I Mjøsbygdene er det stedvis betydelige forekomster av kalkfjell og skifer. Enkelte steder stikker kalksteinsfjellet opp i dagen.

Amtmand Christian Sommerfelt sier i sine "Efterretninger angaande Christiands Amt" i 1790 at kalksten er meget alminnelig i amtets søndre deler og i "Totens Sogn synes i Grunden at bestaae av en Kalksteens Klippe, hvis spidser overalt stikker op i Ager og Enge". Det ble brent mye kalk. Det som ikke ble benyttet lokalt ble avsatt til fjellbygdene.

Bondeovner

På bygdene finnes det et begrep som kalles gapaovner eller bondeovner. Dette er små kalkovner 2-3 m høye med kort fyrgang. Ovnene ble fyrt med langved. Hver fyrsetting varte i ca. 2 døgn. Det meste ble levert som brent kalk. Skulle kalken leveres langt borte, ble den gjerne levert i tørrlesket form – kaldt limkalk. Det finnes levninger et flere slike ovner etter Mjøsstranda, i Feiring og på Toten. På Stefferud er det også en Bondeovn.

Stedsnavn i kombinasjon med lim, limstein, limberg indikerer ofte at det har foregått kalkproduksjonen og eller at det er kalkstein/berg i området. Det norrøne ordet for kalk er lime.

Brenning av kalk

Kalksteinen har den egenskap at når den varmes opp til 1000 grader spaltes kalkfjellet til kalk og til karbondioksyd. Den skjørbrente steinen kan da males lett ut til et grå-hvitt pulver. Dersom dette pulveret blandes ut i vann får man en etsende væske – læsket kalk – og det dannes kalsiumhyroksyd. Blandingen utvikler sterk varme og ekspanderer. Kalsiumhydroksydet blandes i sin tur med sand til kalkmørtel.

Kalkmørtel

Lesking av kalk tar lang tid dersom kvaliteten skal bli bra på mørtelen, derfor har det vært flere "leskegroper" på byggeplassene. Under bygravningene i middeladerens Bergen har det fremkommet flere leskegroper i bebyggelsen. Imidlertid synes det som om brenning av kalk og læsking har foregått i samme grop. Oppdagelser gjort ved Værnes kirke i Trøndelag viser at det ble benyttet regulære kalkovner i middelalderen. Tidsfestingen er den samme som Balke og Hof kirker.

Marked

En del større profanbygg, velvete kjellere, kasteller etc. medfører et ganske stort forbruk av teglprodukter, kalkmørtel og stein i Skandinavia under høy- og senmiddelalderen. Dessuten introduseres det en ny skikk – peisen. Dette åpnet for oppføring av bygninger i flere etasjer etc. Kirkens ledende menn, konge og adel tar opp den nye moten som ble etablert i løpet av 12-1400-tallert. Endringen i byggeskikk medførte at det ble stort behov for kalkmørtel mm.

Industri

En av de best bevart ovner fra den store byggeboomen i byene, Oslo etc. på slutten av 1800 tallet er Brambanis firkantete steinovn i Asker. Ovnen hadde fyrkammer i bunden. Ovnen er fredet. Det siste århundrets store kalkovner på Østlandet bygget med store sjaktovner eller ringovner. I produksjonen ble det ble brukt siders og kull. Brenningen foregikk med kontinuerlig drift og ovnen rommet gjerne 800-1000 hektoliter stein. I denne tradisjonen var det at kalkproduksjonen i Bøverbru Kalkverk fra 1927, Gamme Kalkverk 1933, Hole kalkverk m.fl. ble drevet.

 

Litteratur:

Jens Edvard Kraft 1823:Thopographisk historisk Beskrivelse av Kongeriget Norge.
Christian Sommerfelt 1795: Efterretning om Christians Amt.
Riksantikvarieämbetet 1984: Kalkputs – Historia och teknikk – redovisning av kunnskaper och forskningsbehov, Stockholm

Stiftelsen Toten økomuseum og historielag. THH 21.11.2003

 

Relevante bilder fra Vestre Toten

Programmering og web design levert av Maxus Media & Sowftare v/ Sven Ryen