Rødfos før 1896

 

Raufoss-samfunnets historie er sterkt knyttet til elva og fossen. Et kvernbruk var trolig den primære forutsetningen for den første, faste bosetningen her nede ved Hunnselva. Skriftlige kilder slår fast at plassen Rødfossen var bebodd tidlig på 1600 - tallet. På 1700 - tallet ble det bygd ei oppgangssag nedenfor fossen. Storskogen var imidlertid plassens eneste nabo fram mot 1850 - tallet. Det råe, frostlendte området ved elva så ikke ut til å interessere noen.

Utover 1800 - tallet ble folk mer oppmerksom på de muligheter elvene og vannkraften representerte. Dette gjaldt også eieren av Rødfossen gård som i 1855 satset på ei "spiger og ljåsmie". Smia hadde 3 vassdrevne hammere. Spikerframstillingen ble av kort varighet, mens ljåproduksjonen pågikk fram mot 1880, Slåmaskinene var da blitt så vanlige at ljåmarkedet krympet atskillig. I denne "ljåperioden" ble det noe byggevirksomhet. Svenske smeder og læregutter trengte bolig.

Rødfossen gård og smia skiftet eiere flere ganger i denne perioden. Rødfos Bruk A/S kjøpte smia og eiendommen i 1873. Basert på kraften fra elva anla firmaet en fyrstikkfabrikk, men allerede i 1879 var selskapet konkurs og L.A. Enger & Co, et familiesaksjeselskap, overtok boet. I 1881 kom fyrstikkproduksjonen i gang igjen. Bedriften ga i årene som fulgte arbeid til 60 - 80 personer. Flere boliger måtte bygges, og stedet fikk landhandel, baker og i 1892 egen skole. Flere branner påvirket fabrikkens økonomi. Utover i -90 årene sto det dårlig til.

Norsk ønske om selvstendighet i utenrikspolitiske saker i begynnelsen av 1890 - årene ble møtt med en kald svensk skulder. Norge var den svakeste part i unionen. Riktignok hadde vi eget forsvar, men var svenskene militært underlegne. Man innså at et godt norsk forsvar var det fundamentet vi måtte fremme våre krav på.

I 1891 ble det ved kongelig resolusjon nedsatt en forsvarskommisjon som skulle foreta en samlet vurdering av det norske militærvesen. I innstillingen som ble avgitt i 1892, ble det slått fast at det måtte bevilges ekstraordinære midler for å bringe det norske forsvar opp på et akseptabelt nivå. Det ble også tilrådd at ammunisjonsproduksjonen for geværer og karabiner, samt brannrørframstillingen og ammunisjonsdepotene ble flyttet fra Akershus festning til en sikrere plass inne i landet, for å hindre at det ble ødelagt i en ev. krigs første fase. Kommisjonen tenkte seg kjøpstaden Gjøvik som et hensiktsmessig sted.

Stortingsrepresentant Hans Konrad Foosnæs fra Nordre Trondhjems amt reiste på eget initiativ opp for å se på forholdene i 1893. Noe av forklaringen på Foosnæs sterke engasjement var hans allerede lange arbeid for å styrke forsvarstanken. I 1881 var han med på å starte det første Folkevæbningssamlag i Norge. På samme tid stiftet Johan Enger fra Nordre Land Folkevæbningssamlag nr. 2. I årene 1881 - 1893 arbeidet Enger og Foosnæs nært for å skape interesse for skyttersaken. Begge deltok på en avgjørende måte i organiseringen av Det Frivillige Skyttervesen i 1893. Enger var medeier i fyrstikkfabrikken på Raufoss. Det er ikke vanskelig å forestille seg at vennskapet mellom disse to skyttervennene var noe av grunnlaget for Foosnæs private forslag som gikk inn for Raufoss og L. A. Engers fyrstikkfabrikk og eiendom som sted for forsvarets patronfabrikk og arsenal. Fremdeles spilte elvas krefter også en rolle. Fabrikkfallet på 8,6 m ble vurdert til 90 hk.

Forslaget ble vedtatt i stortinget, og allerede i 1896 var 6,5 mm patronproduksjonen i gang på Raufoss.

Historisk senter. Raufoss ASA. Rolf Holmen

Relevante bilder

 

 

 

 

 

 

 

Programmering og web design levert av Maxus Media & Sowftare v/ Sven Ryen