Direktør Anders Lunder

Rødfos Patronfabriks historie 1897-1918

 

Perioden 1897-1905

Anders Lunder

Anders Lunder ble født i Lunner på Hadeland i 1857. Han valgte en militær løpebane og ble artillerioffiser i 1879. Deretter tjenestegjorde han ved forskjellige stridende avdelinger innen festningsartilleriet og ved forsvarstekniske etablissementer. I 1886 da han befant seg ved Hovedarsenalet på Akershus festning, ble han beordret til Skars Kruttverk1 i Maridalen som assistent under en av landets ledende krutteksperter, kaptein Færden . Dette kruttverket produserte svart- og brunkrutt. Den 27 mars 1897 ble han så beordret til direktør ved Rødfos Patronfabrikk. (Imidlertid hadde han også en kort periode i 1896 bestyrt Hovedarsenalets laboratorium.)

Forsvaret hadde i 1896 begynt å flytte sine verksteder og arsenaler fra Akershus til Rødfos, tilskyndet av konfliktene med Sverige2.

Rødfos Patronfabrikks første direktør, kaptein Thorstensen, døde allerede etter ett år. (25. februar 1897) Lunder arvet en arbeidsstyrke på ca. 90 personer som i alt vesentlig produserte 6,5 mm. geværammunisjon.

Noe av det første Lunder gjorde etter at han hadde overtatt ansvaret for Patronfabrikken, var å søke om å få anlegge en gravplass for stedets befolkning. Tillatelse ble gitt ved kongelig resolusjon, og kirkegården og et enkelt gravkapell ble innviet 7 desember 1898

Kruttverket

I 1898 besluttet forsvaret å flytte produksjonen av brannrør fra Akershus til Rødfos. Dette innebar nye teknologiske utfordringer for Lunder og hans stab. De først brannrørene ble produsert året etter. Produksjonsmaskineriet for 10,15 mm og 8 mm ammunisjon ble også overført til Rødfos i 1898.

Stortinget valgte samme år også å satse på Rødfos når det gjaldt lokaliseringen av en ny fabrikk som skulle produsere røyksvakt krutt. Kaptein Færden, forsvarets kruttekspert, hadde fulgt utviklingen av røyksvakt krutt i Europa meget nøye og foreslått at produksjonen burde legges til Skars Kruttverk. Stortingets beslutning vakte derfor en del strid.

Det ble framlagt to alternativer vedrørende kruttproduksjon på Rødfos:

Kaptein Færden foreslo at kruttverket burde produsere nitrocellulosekrutt (NC-krutt) og plasseres mellom Persveen og Hovedeiendommen ved Veltmandaaen. (ca. fotballbanen v/Sagvollvegen.)

Direktør Lunder foreslo at kruttverket burde produsere nitroglycerinkrutt (balistittkrutt) og plasseres ved eiendommen Paulsrud.

Departementet valgte alternativ 2, Lunders forslag, med bl.a. den begrunnelse at et slik anlegg lett kunne anvendes også ved produksjon av nitrocellulosekrutt.

Kruttverket med laboratorium sto ferdig i 1900 og produksjonen kom i gang umiddelbart. Forsøk med framstilling av NC - krutt for Forsvarets nyanskaffede 7,5 cm kanoner ble utført parallelt i noen nyoppførte bygninger som har gått under navnet "forsøket" helt fram mot vår tid.

For å skaffe tilstekkelig med slukningsvann til Kruttverket ble det gravd en kanal fra Veltmandaaen oppe i Sørlien til et basseng som var anlagt ovenfor Kruttverket. (I 1917 ble det etablert en pumpestasjon nede ved Hunnselva som pumpet vann opp i bassenget.)

Periodevis var 150 mann engasjert i byggingen av kruttverket som ble utstyrt med datidens mest moderne utstyr.


Utvidelser av anlegg og boliger

I det hele tatt ble det ei hektisk tid med kapasitetsutvidelser, bygging og oppstarting av nye produksjonslinjer etter som situasjonen tilspisset seg fram mot 1905. Da Stortinget behandlet budsjettet for 1900 forelå et forslag fra Lunder om ytterligere nye anlegg på Rødfos, nemlig metallstøperi, valseverk og maskineri for kanonhylser. Forslaget hadde tilslutning fra artilleristyrelsen og generalfelttøymesteren, men først i 1901 ble penger bevilget, og da kun til maskineri for produksjon av kanonhylser 3. Denne produksjonen kom i gang året etter. (7,5 cm og 8,4 cm).

Antall ansatte økte opp mot 5 -600 personer i enkelte perioder. Boliger begynte å bli et trangt tverrsnitt. Bedriften forsøkte imidlertid å legge forholdene til rette og leide bort 11 tomter i Kortås til boligformål i perioden 1900 - 1903. Lunder regulerte egenhendig området. (Vegbredde, høyde hus, plassering hus og uthus, tykkelse grunnmur etc.)

En annen sosial satsing var oppføringen av et bade- og bryggerhus for de ansatte i 1900. Det var utstyrt med bryggepanner, rullebod, dampbad og dusj, samt 6 rom for karbad. Bygningen ble plassert i nærheten av de 3 arbeiderboligene fra fyrstikkfabrikkens tid. (Der lokalradioen holder til).

På Rødfosenga ble det oppført bolig for Lunders assistent og en formann.

Brubakken som var innkjøpt av fabrikkene i 1895, ble i 1905 ombygd til skole. I perioden 1893 og fram til 1905 hadde Rødfos-ungene gått på Østvoldskolen. (Denne første Brubakkenskolen som lå i parkområdet syd for COOP, var i drift fram til 1916.)


Forsøk med brenntorv og kull

Alle bedriftens bygninger hadde lavtrykks dampanlegg i oppvarmingsøyemed (radiatorer). Disse kunne fyres med kull, brenntorv eller ved, alt etter tilgang og lønnsomhet. I 1901 utførte Lunder de første sammenlignende forsøk mellom brenntorv og kull for fastlegging av brennverdier og andre egenskaper. Året etter, i 1902, ble det første partiet (1000 m3) med brenntorv innkjøpt. I hele 50 år framover baserte bedriften seg helt eller delvis på denne nasjonale ressursen. I 1905 var Lunder villig til å betale 10% mer enn den tilsvarende prisen for kull med den begrunnelsen at det var en innenlandsk vare. Den nye nasjonale selvbevisstheten gjorde seg gjeldende.


Perioden 1905 - 1914

Etter unionsoppløsningen gikk Rødfos Patronfabrikk inn i sin første store omstillingsperiode. Arbeidsstyrken måtte etter hvert reduseres med 40 - 50%. Den militære opprustningstida var over, og lagrene for mobiliseringsformål var fylt opp. Lunder måtte foreta en drastisk nedskjæring med dertil hørende menneskelige og mulige faglige konsekvenser. Samtidig skulle produksjonsberedskapen opprettholdes.

Lunder satte all sin kraft inn på å opprettholde og samtidig videreutvikle virksomheten på Rødfos. Utviklingsprosjekter med tilhørende forsøk, som omfattet prosjektiltyper for 6,5 mm, krutt-typer, sprengstoff med mer, ble gjennomført.

Det ble en krevende tid ledelsesmessig der utfordringen lå i det å få til jevn beskjeftigelse. Rotering av personellet mellom avdelingene i stor utstrekning var en forutsetning for å oppnå dette.

Beslutningen om flytting av Artilleriets verksteder fra Kristiania til Rødfos bedret bemanningssituasjonen. Det samme gjorde Lunders approberte forslag om hermetisk emballering av all skarp håndvåpenammunisjon (nyprod. og ammunisjon på lager). Revisjon av gammel ammunisjon ble utført parallelt.


8-timers arbeidsdag innføres

Nye sosiale reformer satte sitt preg på tidsrommet 1905 - 1914. 8-timers dagen ble innført som prøveordning i 1907. Ordningen varte helt fram til den ble lovfestet for hele landet i 1919. Et annet framskritt var innføringen av 14 dagers ferie i 1906.

Et nytt boligstrøk for arbeidere, Tollerud, ble regulert i 1906. 6 kr. pr år kostet bygslingen av ei tomt. Som i Kortås ble det lagt fram vann- og kloakkledninger som bygslerne måtte koble seg til. Lunder selv sto for reguleringen også her.

I forbindelse med innføringen av 8-timers dagen ble det lagt vekt på at arbeiderne skulle skaffe seg nyttige og utviklende beskjeftigelser i fritiden. Idrettsplasser, apparater for øvelser, leseværelser, biblioteker og musikkforeninger ble nevnt i denne sammenheng. Bedre tid til åndelig utvikling og bevegelse i frisk luft var anført som goder, som skulle være en følge av reformen.

Raufoss Sanitetsforening ble stiftet i 1908. Fru Lunder var en av stifterne, og pådriver når det gjaldt å få ansatt ei sykesøster. Lunder selv ordnet den saken i 1910. Han sørget for ett års utdannelse av Ingeborg Hansen (Søster Ingeborg) som han ansatte på Laboratoriet så hun skulle få lønn i skoletiden, og dermed være bundet til senere å begynne ved Bedriften.

I 1912 gikk Vestre Toten herredsstyre endelig med på at Brubakken skole skulle få status som bruksskole. Det ble også utarbeidet planer for en ny skole. Denne sto ferdig i 1914, men ble først tatt i bruk i 1916 (trebygningen på det vi i dag kaller Brubakken skole).

Perioden 1914 - 1918

Skuddene i Sarajevo 28. juni 1914 ble innledningen til en enorm utvikling og utbygging på Raufoss. Norske myndigheter valgte å satse maksimalt på selvforsyning av ammunisjon. Lunder og hans beskjedne stab sto dermed overfor voldsomme utfordringer. Påleggene om produksjonskapasitet fra de militære myndigheter skulle realiseres på kort sikt. Problemene var mange. Kraftsituasjonen og anskaffelse av maskiner og råmaterialer var kanskje aller vanskeligst, selv om oppgavene med de omfattende utvidelser og nybygg ikke skal undervurderes.

I 1914 var det ca. 240 ansatte ved Patronfabrikken. Ved årsskiftet 1917/18 var det ca. 1000 arbeidere innenfor fabrikkgjerdet. I tillegg kom anleggs- og bygningsarbeidere.

Sommeren 1915 innløp rapporter fra Vestfronten om voldsomme artilleridueller. De militære myndigheter reagerte med å pålegge Lunder å planlegge en krigsproduksjon på 5200 kanonskudd og 500 000 geværpatroner pr. døgn. Pålegget, som var helt urealistisk, kom som et sjokk på fabrikkledelsen. Lunder beholdt imidlertid fatningen og meddelte hærledelsen hvilke konsekvenser disse tallene ville få. "Bare for brannrørsproduksjonen må jeg ha 1000 nye maskiner", skrev Lunder. Noen og enhver fikk nok bakoversveis da de så dette og de andre tallene. Etter heftige rådslagninger i departementet ble det ved kongelig resolusjon av 10. september 1915 vedtatt å gå til den såkalte "første utvidelse av Rødfos Patronfabrikk", basert på en produksjon av 1300 kanonskudd, 200 000 geværpatroner og 10 000 pistolpatroner pr. døgn.


Store utvidelser og forandringer

Denne utvidelsen resulterte i bygging av en rekke fabrikkbygninger og innkjøp av nye maskiner. At bedriften nå fikk eget metallstøperi og valseverk gjorde Lunders gamle drøm fra århundreskiftet til virkelighet. At maskinene i størst mulig utstrekning skulle kjøpes innenlands virket kompliserende. Driften/produksjonsplanleggingen under de nye forutsetningene bød på store utfordringer. Underleveranser fra andre norske verksteder kom en heller ikke utenom - alt i alt en kjempeoppgave

Barakker og spiselokaler for arbeidere, samt en del funksjonærboliger ble oppført. Oslo-arkitektfirmaet Morgenstjerne & Eide fikk i oppdrag å administrere og lede byggearbeidene på departementets vegne, noe Lunder var mektig irritert over. Han ville ha alt ansvar selv, noe han gjorde departementet oppmerksom på.


Elektrisk kraftverk

Direktør Lunder hadde foreslått bygging av et kraftverk i Hunnselva helt fra 1908, i 1914 fikk han gjennomslag for forslaget i departementet. Kraftverket sto ferdig i 1916. Det hadde to turbiner som til sammen ytte 600 hk. Allerede i byggeperioden ble en klar over at energibehovet overskred det nye kraftverkets ytelse. Det ble derfor besluttet å bygge et 56 km langt ledningsnett fra Hunderfossen kraftverk til Raufoss.


Produksjonskapasitet

Den 22. september 1916 fikk Raufoss ordre om å gå i gang med utvidelse nr. 2, som skulle gi en produksjonskapasitet på 2100 kanonskudd, 275 000 geværpatroner og 10 000 pistolskudd pr. døgn. Departementet hadde lyttet til direktør Lunder og etablerte nå byggorganisasjonen direkte under ham

Nye fabrikkbygninger og boliger ble ferdigstilt i tida som fulgte. Kasernen, Enggata og boligene i Veltmannåa er eksempler på oppførte boliger i fabrikkens regi.


Brenntorvproduksjon

Kullprisene steg og steg utover i krigsårene. Fra 1917 var det nesten umulig å skaffe kull. Patronfabrikkens behov for brensel tiltok med antall bygninger og ansatte. Allerede i 1915 foreslo Lunder å kjøpe Lerudmyra Torvfabrikk, men fikk ikke Generalfelttøymesterens og departementets velsignelse. Idéen modnet og i 1917 ble brenntorvproduksjon i Patronfabrikkens regi igangsatt både på Bradalsmyra og Rosethmyra som ligger 2 - 3 km vest for Raufoss.

Det er i dag vanskelig å forstå at det var mulig å foreta en så vidt stor utbygging av bedriften (selv om kapasitetskravene nok ikke ble nådd), på så vidt kort tid og med en svært spinkel organisasjon. En må ha klart for seg at stedets infrastruktur også skulle følge med i utviklingen. Både denne og bruksskolen var Lunders ansvar. Fabrikkenes organisasjon måtte tilpasses, ny teknologi absorberes, maskiner innkjøpes og innkjøres, bygninger oppføres, personell opplæres og råmaterialer innkjøpes, underleveranser og kvalitet skulle følges opp.

Prestasjonen hadde sin pris. Lunders helse gikk med i dragsuget.

På leting etter Lunders personlighet

I det foregående er Lunders prestasjoner som direktør grovt beskrevet. Kan vi komme ham nærmere inn på livet? I de følgende avsnittene er det gjengitt en del historier og korrespondanse med Lunder i sentrum. Hans uttrykksform og væremåte er en indirekte beskrivelse av personen selv, må en gå ut fra. Leserne skulle derfor selv kunne danne seg en mening om Lunder som person. Selv synes jeg betegnelsen "plasskommandant" er dekkende både på direktøren og personen.


Jegeren

Lunder hadde, ifølge en datter, et godt kameratslig forhold til kona. Datteren beskrev ham som myndig og streng. Mange nære venner hadde han ikke. Som den ivrige jeger han var, hadde fuglehunden hans trolig status som beste kamerat etter kona.

Tida ved Skars Kruttverk i Maridalen var ei fin tid for jegeren Lunder, men merket ham også for livet. På en jakttur i Nordmarka falt han overende, geværet gikk av og traff jaktkameraten, en unggutt, i lysken. Lunder fikk tak i hest og slede og kjørte gutten til sykehus i Kristiania. Gutten var livstruende skadet og måtte øyeblikkelig opereres. Lunder forlangte å få være med under operasjonen. Det fikk han imidlertid ikke lov til. Gutten døde. Det ble ei tung bør å bære. Han kom aldri helt fri av den.

På Rødfos var det ingen hemmelighet at Lunder betraktet fabrikkenes skoger som sine personlige jaktmarker. Ivrige jegere var det flere av på stedet. En av dem, Halvdan Østlien, visste om en tiurleik på direktørens territorium. Ei vårnatt skjøt han en tiur nettopp på den leiken. Halvdan visste hvilken risiko han løp og la med en gang på sprang med hagla i den ene handa og tiuren i den andre, og godt var det, for Lunder var ute i samme ærend.

Da Halvdan om morgenen møtte på Verktøyavdelingen, var Lunder der allerede. Han visste at de ivrigste jegerne arbeidet der. Han så granskende på alle som kom, men tiurmysteriet kom han aldri til bunns i.

Folk hadde tillit til Lunder, men samtidig en nesten skrekkblandet respekt.

Lunder var svært opptatt av at hans jaktmarker fikk være i fred for inntrengere enten de var to eller firbente. Et brev stilet til lensmann Ellingsen er et eksempel på det:

"To rødgule harehunde har gjenntagne gange i aarernes løp git gjæsteroller her på Raufoss, hvor de på egen haand har streifet om i skog og mark. Engang har der været hørt los 6 nætter i stræk. Disse rovdyr har naturligvis sørget for at der omtrent ikke findes ungfugl igjen i skogene her omkring. Der er også fundet sau som antages ihjelrevet av disse hunde. Jeg vil at der fastsættes en mulkt paa indtil kr. 200 for den eier som later sine hunde streife omkring i skog og mark i den fredete tid. En av disse hunde er nu indfanget her - en mindre hanhund, rødgul med hvite labber, hvitt bryst og hvit haletip. Den holdes indtil videre i forvaring her. Jeg håper at der nu statueres et eksempel ved ilægging av en klækkelig mulkt, så der kan sættes en stopper for denne forargerlige trafik".


Helene Ugland rapporteres

Dette var for øvrig ikke den eneste gangen han skrev til politiet. I 1899 skrev han til politimesteren i Gjøvik:

"Man tillader sig herved at henlede det ærede politis opmerksomhed på en person ved navn Helene Ugland, der efter tidligere - ifølge forlydende og efter det oplyste i vedlagte skrivelse fra O. C, Pedersen at have virket under forskjelige signalement i det nordenfjeldske, nu har forlagt sin virksomhed til Vestre Toten. (...) Der skal forøvrigt i Gjøvik Blad have staaet en artikkel betitlet "arbeidet for fremme av arbeidersagen" der indgaaende skjildrer frøken Uglands virksomhed. (...) jeg finder det riktigst at henlede det ærede politis opmerksomhed paa hende (...)"

Jaktkamerater, men...

I tidsrommet 1903 - 08 tjenestegjorde en viss kaptein Rick i kruttverket. Han og Lunder var jaktkamerater. Til tross for dette nære forholdet, unnlot ikke Lunder å ta opp kapteinens hyppige besøk på forvalterens kontor. Det måtte være grenser for dette renn fram og tilbake. Hva måtte arbeiderne tenke? Et besøk om dagen måtte klare seg. Rick fikk klagen skriftlig og reagerte negativt. Saken havnet til slutt i Forsvarsdepartementet som forsøkte å glatte over.

Omsorg for etterlatte

Den 1. april 1897 kort tid etter direktør Thorstensens død, skrev Lunder et brev til Forsvarsdepartementet som viser at det slo et varmt hjerte bak hans barske ytre:

"Fru Thorstensen er enke etter Artillerikaptein Thorstensen der ved sin død den 25 februar da bekledde stillingen som direktør for Rødfos patronfabrik på Vestre Toten hvor han virket i ca. 1 aar, da han midt i sin manddoms fulde kraft uventet kaldtes bort. Dødsfallet har rammet den efterlevende familie hardere enn almindeligt er for embedsmands efterladte. (...) Flyttingen kostede ham mange penge og ligedan udstyr og montering af den nye, store direktørbolig, der nærmest av hensyn til representasjonforpliktelser maatte holdes nogenlunde på høyde med de krav stillingen medfører. (...) Trods et nøysomt og sparsommelig liv har derfor kaptein Thorstensen ikke kunnet undgå at stifte nogen gjeld, og da han saa var kommen i en stilling hvor de økonomiske vanskeligheter kunne bortryddes, kalles han uventet bort. (...) Enken sidder tilbake her på Vestre Toten med to smaa gutter i alderen 3 og 5 aar - og med ikke ubetydelig gjæld. (...) Hans dypt sørgende enke er i en hver henseende hederlig, agtverdig og strevsom person, der fortjener al den støtte og hjælp, der kan ydes hende."


Kraftkaren

Direktør Lunder var en stor og kraftig kar. Det går en del historier om kjempekreftene hans. Om alle er sanne skal ikke forsverges. I 1900 var en del folk i gang med å bygge beskyttelsesvold mellom husene hvor kruttproduksjonen skulle foregå. Vollene var 2,5 meter høye og ble bygd av fint tilhugne steinblokker. Som arbeidsfolka strevde med å få de øverste steinene på plass, kom Lunder for å inspisere framdriften. Han spurte hvordan der gikk. Basen rettet seg opp og tørket svetten.

"Det går hæller dårlig, gitt. Det er ittno kræfter i dæssa kara her", sa han og foreslo forsiktig: "Je trur kæskje at du får kåmmå opp og få dom på plass je; Ænners".

Så sier historien at direktøren kastet jakka, brettet opp skjorteermene, kløv opp og fikk steinene på plass.


Fra frelsesarmé til bibliotek

Lederen av frelsesarmeen i dens første tid på Rødfos, Jenny Tideman, tok kontakt med direktør Lunder. Hun ville ha hjelp til å sørge for ro på møtene. Dette bød ikke på noe problem for den myndige Lunder. Henvendelsen førte til et nærmere samarbeid mellom de to. Frelsesarmeen fikk holde møter inne på fabrikkområdet. Det ble gitt en del penger på disse møtene. Staten måtte få sin del av disse pengene, mente Lunder, og slik ble det. Pengene ble øremerket for bibliotek for arbeiderne på Raufoss.


Edruelighet

Arbeidernes sedelighet og edruelighet følte Lunder at var hans ansvar. Traff han på fulle folk på strøket, kunne det medføre sparken i fabrikkene. I et tilfelle som vi kjenner, var resultatet utvisning fra stedet. Vedkommende var borte et halvt års tid, kom så tilbake og fikk begynne igjen på fabrikken.

...sengeklæder kan jeg ikke skaffe...

En ingeniør ved navn Fin Sparre søkte arbeide ved Patronfabrikken ved århundreskiftet. Lunders tilbud om jobb inneholdt en pasus om leiligheten som kunne stilles til disposisjon. Den er litt morsom:

"(...) Hvad møbleringen angaar, saa har man ikke anledning til at udlyse leiligheten i denne henseende da det uvægerlig vilde medføre revisionsantegnelse. Imidlertid kan jeg skaffe en sofa, ligesom der ved fabrikken kan forarbeides en feltseng, bord etc. om dette maatte ønskes. Sengeklæder kan jeg ikke skaffe, naar undtages en del uldtepper. Jeg vil gjentage at leiligheten ikke gjør noget hyggelig indtryk (...)"


Ny bru over Hunnselva

Forholdet til Kommunen var dårlig de første årene. Den dårlige brua over Hunnselva skapte mye vondt blod. Det måtte bygges ny bru, hvilket også ble gjort. Lunder mente at kommunen måtte bære en del av kostnadene, (1000 kr) noe som ble avslått. Temperaturen i dialogen mellom Lunder og herredsstyret skulle framgå av et brev Lunder skrev til ordføreren 15. oktober 1900:

"Som det antagelig vil være hr. ordføreren bekjendt, blev undertegnende i sommer paalagt af de militære autoriteter at stænge patronfabrikkens bro for alminnelig færdsel, væsentlig af den grund at man fandt, at Totens herredsstyre under hr. ordførerens fravær ved gjentagne beslutninger havde vist - for at bruge et mildt udtryk - liden imødekommenhed og liden velvilje ligeoverfor Patronfabriken, hvis formodede feildispositioner man troede at kunne udnytte. I al fald er opfatningen af forholdet saa her paa fabriken. Selv i sager udenfor brospørgsmålet, som da herredsstyret i møde den 4. november 1897 forsøgte at øve indflydelse paa ligningskomissionen til fordel for bønderne, har man mærket tendense.(...)"

Saken endte med at kommunen betalte 400 kr på brua.


Fra grendeskole til bruksskole

Lunder brukte mye tid på å få etablert en bruksskole på stedet. Etter at Patronfabrikken hadde etablert seg på Rødfos, økte barneantallet. Barna var henvist til Østvoldskolen som ble drevet etter "lov om folkeskole på landet". Denne loven krevde 12 ukers undervisning i året, maks. 15 uker. Mange av de ansatte på Patronfabriken kom fra byer eller tettstder som kom inn under "lov om folkeskole i kjøpstæderne" som hadde 40 ukers skole i året.

Direktør Lunder fremmet forslag om egen bruksskole på Rødfos første gang i et brev av 31. januar 1898 til Vestre Toten herredsstyre. Herredsstyret gikk med på forslaget under den forutsetning at arbeidernes skoleskatt ble opprettholdt. Dette var i strid med loven og kunne derfor ikke aksepteres. I tida fram mot 1905 skrev Lunder adskillige brev i sakens anledning Skolespørsmålet ble også årlig behandlet i Militærkomiteen. Han hevdet at det var vanskelig å beholde arbeiderne på grunn av skoleforholdene. Han fryktet også konsekvensene av at så mange barn av fabrikkarbeiderne ble gående ledige store deler av året. Det var lettere å aktivisere de andre barna som i de fleste tilfeller kom fra gårdsbruk.

Lunder uttrykte seg krast og ofte krenkende:

"(...) at skoleforholdene paa Rødfos ikke kan betegnes med et mildere udtryk end umulige, og at der er at befrygte at for så vidt der ikke skjer nogen forandring heri, vil den nye slekt opvoxe i den totale uvidenhed."

Læreren på Østvoldskolen reagerte selvsagt kraftig på Lunders skriv og skrev et tilsvar i Norsk Skoletidende.

Senere i et brev til skoledirektøren skrev Lunder:

"(...)Hertil kommer, at man fra andre områder har erfaring for, at der intet godt kommer ud av samarbeide med Vestre Toten Herredsstyre".

Det var eiendomsskatten og finansiering av den nye brua over elva han tenkte på.

Den 15. august 1905 skrev Lunder til Vestre Toten Skolestyre og gjorde dem kjent med at en privat skole for Patronfabrikkens barn vil bli startet samme høst. Skolen var ment å skulle drives etter "Den for Kristiania folkeskolers approberte undervisningsplan". Planen viste seg å være noe for ambisiøs. En del fag måtte revideres. Lunder satte opp en revidert undervisningsplan.

Først i 1911 ble det flertall i Vestre Toten Herredsstyre for at Patronfabrikken kunne få opprette bruksskole og dermed slippe skoleskatt. Fra skoleårets begynnelse i 1912 kom Raufoss Bruksskole i gang i privatskolens lokaler på Brubakken.


Folkevalgt i herredsstyret

Antagelig var det problemene i forbindelse med skolen og også brua over Hunnselva som fikk Lunder til å stille som kandidat til Herredsstyret på "arbeidernes og småbrukernes" liste. (Denne "lista" var vel det som også ble kalt Arbeiderdemokratene, Castberg og Mjøens parti. Partiet hadde sitt utspring fra arbeidersamfunnene og hadde en dominerende stilling blant de fagorganiserte på Raufoss fram mot slutten av 1. verdenskrig.) Han ble innvalgt i 1908 og var varaordfører en periode.

I kommunal sammenheng ytte Lunder et verdifullt bidrag da han utførte beregningene av Toten kommunale elektrisitetsverk ved utbygging av Vestbakken og Kvernumfallene.


... paa tide at bremse litt...

I tida mellom 1905 og 1914 ble det som tidligere nevnt innført en del sosiale reformer ved Patronfabrikken. Lønnsforhandlingene ble til dels ført direkte mellom arbeiderne og departementet. I denne sammenheng syntes Lunder at departementet til tider var for slepphendte. Han ga klart uttrykk for sine egne meninger i den sammenheng:

"Lønningerne for arbeiderne ved Raufoss har i den senere tid øget med en rivende fart, så der nu muligens kunde være paatide at bremse litt. Det er ikke lengere end siden november maaned i fjor, at en deputasjon av arbeidere fra Raufoss i departementet skal ha undertegnet en erklæring gaaende ut på, at fik de de den gang opstillede krav opfyld var de tilfreds. (...). Og så er man efter 3 maaneders forløb færdig til at fremkomme med nye krav. Opfyldes disse, kommer man efter al sandsynlighet om 3 maaneder atter med nye fordringer. Og saaledes videre. Snebolden ruller og blir til lavinen, som ikke lar sig stanse. (...) , at man efter de sidste lønsforbedringer ikke har skjellig grund til at klage over liten løn ved Raufoss, og at lønningerne utvilsomt har steget i et langt raskere tempo end priserne paa livsfornødenheder. Det turde saaledes ikke være det paaberobte misforhold mellom lønninger og de høye priser paa livsfornødenheter, som er skyld iden saa ofte slette balance av husholdningskontoen, men snarere den stadig tiltagende luxus. Det er også hævet over enhver tvil, at den store masse smaabrukere og smaabønder utover landsbygderne fører en yderst beskeden og nøisom tilværelse i sammenligning med den egentlige fabrikarbeider."


... bugten og begge ender ...

Lunder ville ha "bugten og begge endene" i alle saker. I følge arsenalsinstruksene skulle kontrollen av ammunisjonen utføres av en representant fra generalfelttøymesterens kontor i Kristiania. Dette falt ikke i Lunders smak, så han sendte et brev til felttøymesteren i 1907:

"(...) Herav følger med nødvendighet, at den udsendte representant for felttøymesteren kommer til at intage en inspicerendes stilling lige over for direktøren, der således stilles under opsyn af snart den ene og snart den anden yngre officer. På samme tid må det vel forudsættes som givet, at yngre kontorofficerer ikke altid er i besiddelse af de hertil nødvendige saavel tekniske som andre betingelser.(...) Da vedkommende representant maa forudsættes at være nidkjær i tjenesten, vil det hele løbe ud i et spioneringssystem, som gjør direktørens stilling lidet opmuntrende og vel må lede til at han ikke alene berøves ethvert initiativ, men også ethvert ønske om at søge den bedrift udvidet, som han er satt til at passe, for så vidt han ikke foretrekker ved første anledning at komme seg bort."

Mot sine egne kontrollører var han meget streng. En person han mente hadde gjort en slett arbeide, fikk 2 dagers vaktarrest på Festningen i Kristiania.


Streng kontrollør

En brenntorvleveranse fra en ny leverandør var Lunder selv på jernbanestasjonen og kontrollerte. Han var på ingen måte fornøyd med kvaliteten, noe han i klartekst ga uttrykk for i brev han sendte leverandøren:

"(...) da den torv fabriken nu sidst har levert, for det meste bestaar av isete moseklatter og vil den bli returnert. (...)Vi har andet at gjøre end at kontrollere daarlig vare".


Sykdom, avskjed og død

På forsommeren 1917 ble Lunder sykmeldt. Han søkte avskjed fra 1.januar 1918. Helsen hadde fått en varig knekk.

Generalfelttøymesteren utformet et skriv til statsråd Holtfodt. (St. prp. nr. 30 1918):

"(...) Tvertom medførte denne energi, at oberstløitnanten under det forserte arbeide, som har foregaat ved Raufoss fra krigens utbrud og særlig fra eftersommeren 1915, da de store utvidelser blev planlagt og igangsat, overbebyrdet seg selv med arbeide, saaledes at hans helbred blev nedbrudt. Generalfelttøymesteren er ikke i tvil om, at oberstløitnantens svækkede helbred, som alene er grunnen til, at han har fundet at maatte søke avskjed ca. 5 aar før aldersgrænsen, skyldes, at han har slitt seg ut i statens tjeneste. Det findes derfor naturlig, at han tilstaaes et tillegg til sin pension som erstatning herfor, og som anerkjendelse for et helt livsudmerkede arbeide for forsvarets sak."

Direktør, oberstløitnant Anders G. Lunder, ble utnevnt til Ridder 1 av St. Olavs orden den 13 desember 1918.

Han døde 24 april 1921, 64 år gammel.

 

Noter

1. Skars kruttverk i Maridalen ved Oslo tilhørte den norske stat (Forsvarsdepartementet) og produserte svart- og brunkrutt. Disse kruttsortene utviklet mye røyk ved forbrenning (avfyring av skudd) i motsetning til de røyksvake krutt-typene.

2. Interessemotsetningene innen unionen mellom Norge og Sverige ble "synlige" fra slutten av 1880-årene og tiltok fram mot unionsoppløsningen i 1905. (konsulatsaken og flagget). Faren for krig kunne ikke utelukkes. Dette var hovedårsaken til at Hovedarsenalets verksteder på Akershus festning ble flyttet til Rødfos som hadde en gunstigere strategisk beliggenhet.

3.  Et kanonskudd, 7,5 - ev 8,4 cm, består grovt sett av flg. deler: kanonhylsa - kruttet/ drivladningen (som ligger inne i hylsa) - granaten (fylt med sprengstoff) - brannrøret (som er festet til granaten og avsetter denne i målet). 7,5 cm og 8,4 cm betegner granatens diameter.

 

Kilder

Kilder: Arkivet på Historisk Senter (Raufoss ASA)

"RA i skuddlinjen" av Thor Wang.

Historisk senter. Raufoss ASA. Rolf Holmen

Relevante bilder

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Programmering og web design levert av Maxus Media & Sowftare v/ Sven Ryen